LYSET ER KRAFT * Dikt av Sigve Lauvaas (Bok 9-2012: LYSET ER KRAFT av Sigve Lauvaas * Side 39-49 (Bok 9-2012)

DREID RUNDT

Vi er fremmede

Og blir dreid rundt av vinden.

Når vi løfter føttene

Tar månen oss med i suget

Rundt og rundt.

Vi blir dreid i det uendelige

Til former vi kjenner

Som naturlige og ekte.

Vi mister vekten og løftes

Som fugler i det blå

Til vi stuper som gylne aks.

Vi er fremmede og undres

Over solen som elsker

Å komme igjen og igjen.

Det er vår krone i livet

At vi kjenner oss hjemme

Med de elskede øyner

Som forsyner oss med glede

Til en ny morgen

I oppvåkningsrommet.

DET ER SANT

Det finnes noe bak alt

Som vi bare kjenner

Og må godta.

Det finnes et sted vi aner

Som roper og kaller

Når tiden er inne.

Det fødes barn, det er sant,

Med fremtid som tar oss med

Inn i dragsuget.

Det finnes et herberge for alle

Som vil hvile seg litt

Etter fjellovergangen til

Vårt elskede land

Som lyser i kornåkrer.

UMISTELIG

Du er umistelig

Mellom milliarder

I foldegardinet, i teppet,

I verdens labyrint

Som duver i vinden

Og speiler seg

Som en umettelig stjerne.

I denne labyrinten

Finnes du, min elskede,

På vei til Jerusalem,

I vinden som aldri stopper

Helt å feire dine dager

Som ruller frem

Over jordens overflate.

Du er den ene som alltid kan gi

Mer av ditt indre, og mette

Den sultne med honning,

Så fredens ekko høres,

Og ørken blir til åkrer

For nye folk og riker

Til vi kan feire hverandre

Med vidåpne armer.

DEN SOM KAN

Den som kan bære et ord

Inn i hjertet,

Og være porten til fjellet

Som åpner seg i mørket

Med et lite sukk

Når vi legger oss

Side ved side med en hel verden

Som gjennomgår språket

Og mister pusten

I stillhetens hav.

Den som kan være tro mot den ene,

Og lytte til vinden som suser

Smerten og gleden bort,

For å ta innover seg nye toner

Som summer i labyrinten,

Vil få livets krone i lønn,

Og kjenne styrken i rett og galt.

FLYR

Visst flyr fuglene,

Våre lange skygger.

De flyr

Og stenger seg inne.

Så følsomme de er,

Og skrumper i tåke.

Natten drypper,

Som til begravelse,

Og gir seg hen

Til hjerter i brann.

Flyr vi, og sparer tid

På veien til jordens ende,

Som barn

Med blomstrende kinn,

Merket av solen

Og landskapet?

Visst flyr gylne sommerfugler

På enden av stupet,

Og menneskene stimler sammen

Og stenger lyset,

Og åkeren dør.

Det er trist å se

Nattergalen.

FJERN

Ingenting er fjernere enn et menneske,

Og ordene som ikke har form

Og er hjelpeløse, vingeløse,

Ubrukelige i deigen som blomstrer i lyset

Og svulmer i bryst og grøderik jord.

Som en ørken lokker mennesket

Uten å ha noe å tilby, bare engstelse

Over en svunnet tid

Som erindringen hvisker ut

På en gyllen blå ballong,

Uten følelser og hjerte

For stjernelyset.

Og fjernere kommer ingen

Når fiskene dør.

LIKEVEKT

Hvor vi kom, var vi i likevekt.

Hver for oss gikk vi på stranden

Og vasset i takt med hjertet

Fra øy til øy.

Vi erobret jorden med kjærlighet

Fra barnsben, og omfavnet

De faste klipper,

Mens trekronene lyste

Og gav ly for sjelen.

Slik går vi under en mur av skyer

Og gylne kors

Som forteller historien,

Og reiser oss opp

Til en gyllen vår.

De elskede øyner rundt oss

Tar vi med på veien

Som smiler likevekt og glede

Fra start til mål.

MØNSTER

Hver har sitt mønster,

Og roten er dyp.

Generasjoner har prøvd sklien

Og puster i landskapet

Som gjester og fremmede

Som leter etter adressen

Til tempelmuren.

Hver tegner seg selv,

Og lener hodet til lyset som bærer

Fremtidens nøkkel rundt halsen

Og kjenner tyngden

I ekte gull.

Den som elsker seg selv som sin neste

Har ingen plager på kroppen,

Og vandrer lett fra øy til øy

Som en struts med fjær,

Som et skip med kjøl,

Fastere enn landskapet.

NOEN GANGER

Noen ganger ser jeg lynet

Sønderrive stillheten,

Splintre speil og vegger.

Jeg ser esel på vei,

Og tømmerhoggeren

Som aldri blir ferdig.

Noen ganger ser jeg gjennom alt,

Og bærer smerten med

Til Betesdadammen.

Jeg ser vinden feier gatene,

Men jeg kan ikke gripe den

Som en sommerfugl.

Noen ganger er vinden bak meg

Som et segl som leder an

På vei med det avgjørende ordet.

Noen ganger er du der

Og fanger mitt blikk,

Og fyller meg med lys og varme.

Jeg kjenner du lever og elsker

Med tårer langveis fra,

Og innbyr til gjestebud

Til vi ser hverandre for alltid.

ORDET KOMMER

Budbringeren kommer med ordet

Som er gull og sølv

I skålen til den innvidde.

Ordet kommer langs veiene

Og fyller vårt sinn,

Og kler oss med skarlagen og silke

Til fest og dans

For en videre atmosfære

I en blå himmel.

Budbringeren er en engel

Med armene ut for å favne den ene

Som elsker ordet høyere enn gull.

AVKLEDD

Ettersom tiden går blir vi avkledde,

Og merker det knapt

Før vi ligger nakne på stranden

Som nyklekte gåsunger.

Vi går fra en grønn tilværelse

Til en grå labyrint,

Hvor vi strever i mange år

Til lyset kommer igjen,

Og vi kan gå videre

I skyer av stål og betong,

For å hilse naboen

På fremmede kyster.

Heldigvis kan vi språket.

Og formene beveger seg

For å se hva vi er,

Uten å investere i Eiffeltårnet

Eller palasset til paven.

Vi kler oss, og blir avkledd mens vi sover,

Og på veien av folk vi ikke kjenner,

Fremmede som går tur

Med nysgjerrige øyner, og lepper

Som driver hit og dit

Som lauv i vinden.

De snakker med et hjerte, og river murene

Mens de beveger seg i landskapet,

Drevet fra pol til pol som skyer,

Uten forankring, nakne

Og hungrige som ørken og tørrved.

Vi blir avkledd etter som tiden går.

Og noen ganger ser jeg ingenting

Mellom folk som er adskilt

Og strever med å elske seg selv

I angst og glede, som ungdommer,

Etter fullmåne og tidlig høst.

Ja, jeg har sett det før,

Og det står i aviser og på internett,

At i andres øyner er vi festet med ordet

Mannekeng, eller avkledd for å være oss selv

Før livet begynner på nytt

Med nye gåsunger.

NOEN GANGER

Noen ganger ser jeg deg langt borte,

Eller du kommer imot meg med åpne armer.

Du kommer som en lykkeskatt

Inn i mitt liv.

Og jeg kan se deg hver dag som en stjerne

Som lyser i glad musikk

Fra morgen til kveld, som en fugl

Fra varme kyster.

Noen ganger er du mer enn tjue år,

Andre ganger vet jeg ikke alder, for du er

Som en engel i rommet,

Som en blomst fra himmelen.

Du kommer med tiden og åpenbarer deg

Under hustaket, og slukker tørsten,

Og hilser som ingen før,

Med bryst som drypper av honning.

KLODE

Du er en klode, og jeg vet det,

Vet at du dreier rundt

Som solen og månen, og henger

Som en plante over huset

Og roper inn vinduene

Poesi og kjærtegn.

Du er min klode, og jeg kler deg

Med min stemme og min pust,

Alene, pakket inn i laken

Etter mange frostnetter.

Jeg reiser, og plukker blomster

I dine uendelige dyp,

Hvor det sikler og renner vann fra kilden

Som aldri går tom, som livmoren

Til den hellige Maria.

SOMMER

Når jeg drar hjem

Kommer sommeren tilbake

Med søte epler og brev

Fra en svunnet tid.

Sommeren gir energi, og mer

Enn jeg og du aner,

Litt herlig musikk i vinden

Som fyller håret med gammel glorie.

Men rosene blomstrer av,

Og sommeren er over berget

Som skyer med regn og kulde

Fra tårnhøye fjell.

Det er vakkert i hagen hjemme

Når solen går ned, og alt er stille

Før høststormene braker

Og tenner stjernelys

Bak alt som skjer

En sommerkveld på kloten vår.

VARM VIND

Kjærligheten smelter snø og is,

Og virker som en ovn,

En varm vind som griper om seg

Og tiner harde hjerter.

Kjærligheten hos henne eller han

Tar i rommet som en engel,

Og forvandler kulde til myke puter

Som daler ned og kysser.

Vinden kommer varmt fra fjellet

Og hilser alle med nye ord,

Et språk for elskede mennesker

Som anbefaler hverandre.

Stille feirer vi kjærligheten, og våren

Som frigjør oss til å pusse

Gull og sølv, legger og lår, til månen

Tar oss med i lykkeskipet.

HØR

Hører jeg dine skritt fra fjellet

Og andre som banker på?

Hører jeg stemmen din

Bak trærne, bak huset

Som en stille pust?

Jeg bærer dine ord i ryggsekken,

Alt du skrev i ungdommen,

Alle smil og lys du gav

I glede over å tilhøre

En ny stamme med røtter

Som stadig vokser.

Hører du når jeg gråter

Og løfter deg frem på veien,

Så ingen stein stenger utsikten

Til ditt dyrebare hjerte?

TJENER

Jeg er en tjener for den levende

Som kjenner alle språk

Og gir liv og lys i overflod.

Jeg tjener på veien til Jerusalem

Som englene viser i bilder

Og skriver om i tykke bøker.

Jeg er en tjener for himmelen

Som kommer til oss

Og gir fotfeste og en trygg havn

I det nye landet som lyser

Bak berget det blå.

ORDENE

Ordene tar plass. Hvor mange vet ingen,

Synger fuglene. Og de fremmede nikker

På pilegrimsleden som vitner.

Ordene synges oppover og nedover,

Som Fadervår, gjennom alle land og riker.

Og stemmen bærer føttene lett,

Som på vinger, over bre og myr.

VENNER

Venner har vi.

Førtiårsdager og femtiårsdager.

Og med tiden følger hundreårsdager

Før det vipper over.

Og oljelandet lever videre

Og strekker armer etter mer olje,

Mens vennene reiser bort.

Venner av mange slag:

Som bildekk og hus, solstråler

Og en god natts søvn.

Venner har vi, og seks uker ferie

På sydlige breddegrader,

For at den ene skal komme hjem

Og kjenne språket.

MIDDAG

Når middagen er ferdig,

Og spedbarnet ligger og sover,

Mykner alle muskler litt,

Og vi kan møtes igjen,

Møtes på halvveien

Med hårkransen bak, og rope ut

Førtiårsdagen i Mehamn

Med fisk på kroken.

Når livet er midt på treet,

Og solstrålene streifer oss

En hel sommer, uten regn,

Uten granlukt og asfalt,

Med sydhavsbølger,

Da er vi frie som fisken

Og skriver navn på barnebarn

Som lærer å gå.

LYS

Lyset kommer inn, og gir ekko

Som hjertebank, og stopper aldri,

Som den første setningen.

Lyset kommer inn i kroppen og synger.

HVILE

Jeg vil hvile i dine armer, hvile

Hos deg som jeg elsker hele livet

Når du er hos meg.

Jeg vil reise med deg over alt,

Til verdens ende, og holde rundt deg

Som rundt et barn.

Jeg vil gi deg alt du gir til bake,

Og fylle deg med lys og varme pledd

Fra hud til hud.

Jeg vil hvile når du hviler, og sove

I dine armer som en engel, alltid

Som pust av kjærlighet.

DU KOMMER

Alltid kommer du som en vind, en bølge

Som streifer jorden, og tar meg med

Til parken som aldri slutter,

Som går videre gjennom livet

Til frihetens paradis med ny leilighet

For ektefolk som øver i førstehjelp.

Du kommer forbi alle og tar meg med

Til en hage av frukt, til blomster

Som gir varme, og synger i sjelen

Hver dag til lyset som kommer inn

Vinduer og dører, inn i hjertet

Som fylles til randen av kjærlighet.

Du kommer meg i hu når jeg gråter

Og bærer meg over ur og fjell

Til en park uten piggtråd, der solen er

En venn som følger oss hver dag

Med kjærtegn og lys, og ånd fra det evige

Som synger og blomstrer i hundre år.

LYSET ER KRAFT * Dikt av Sigve Lauvaas (Bok 9-2012

tirsdag 12. mars 2013

LYSET ER KRAFT av Sigve Lauvaas * Side 39-49 (Bok 9-2012)

Mine blogger

Blogger jeg følger

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar