LYSET ER KRAFT av Sigve Lauvaas *Side 2-9 (Bok 9-2012)

Kraft-Ill

ANNO

Anno dagen og året

Jeg ble født,

Under en levende sol,

Ved fruktbare kyster:

Jeg ble født som en skygge av tid,

Som et fikenblad dyppet i olje.

Det var lyset som fødte meg

Og gav meg kraft til å synge.

Som dugg for solen var jeg,

Og seilte bort som en sky.

Alt var til min undergang.

Men jeg fikk kraft fra det høye.

Lyset gav meg en ny fødsel,

Forvandlet i Hans navn.

Mine hender er visne,

Men Hans bolig er som fjell.

SEIL

Hvor ble seilskutene av?

Sier en gammel sjømann.

Hvor ble de av alle seilene?

Som kranset hele verden

Med smykker av gull.

Seilene skaper forundring

Til visdom.

Seilene er i oss

Som et mirakel fra Gud.

Hele livet løftes vi i håp til seilet,

Som har fuglens vinger.

Hvert seil er en kilde til forundring

Over mennesket i tid og rom.

Ånden er i seilene,

Som Guds finger i bølgene.

Det er mer enn en gåte

Å være et seil på jord.

3  

HÅP

Sorgen går forbi min dør.

Katedralen er åpen.

Jeg takke for lyset.

Jeg er ikke forlatt.

En engel har gjestet mitt hus,

Og jeg visste det ikke.

Døden er en port til oppstandelse

For dem som tror.

Jeg tror som et barn,

Og lever ansikt til ansikt

Til den levende av de døde.

Sorgens piler ble knust til glede.

Og jeg kan vandre oppreist,

Med visdom fra ordet.

Det er mitt håp, å få se lyset

Som opplyser verden med kjærlighet,

Og salver barnet med oliven.

BABEL

Vi er sammen om språket,

Og veien har vi felles.

Men hver må løpe sitt løp,

For å vinne kransen.

Sorgen og gleden taler på veien.

Døden og livet går hånd i hånd.

Men vi utvalgt til å tjene, som en engel,

Den tiden som er utmålt.

Språket løfter oss til navnet,

Som vi lovsynger dag og natt.

Dette språket må vi lære fra fødselen,

Så vi kan kommunisere med Gud.

Tid og rom er i oss, som hjerte og nyrer.

Og vi kommer hjem som enslige,

Og kjenner kall til å favne vår neste.

For sorgen er ikke mer,

Og ånden er vår tolk

Til evighetens språk

4

VIND

Vinden blåser meg i nakken.

Forstå meg, barn,

Når jeg har fløyet hjem.

Lyset slokker.

Vinden blåser på jorden.

Lyngen blomstrer

På min nakne grav.

Vinden bad om tillit.

Svar meg, kjære.

Hva er best: Å råtne bort,

Eller å fly sin vei,

Med vinger, sterkere enn havet,

Til mitt nye hjem.

Alt jeg eier kommer nærmere.

Dimensjoner min reise

Med ditt øye.

Du er alt i vinden.

En gåte åpner seg.

Og jeg får komme inn i dag.

JORDEN

Jorden ligger under oss.

Alt er lagt under våre føtter.

Du er min skammel.

Du er fot.

Jeg vandrer som en solsky,

Og følger vinden.

Jeg vender meg til ditt ansikt

Som til en venn,

Og kysser deg i tussmørke.

Ånden er i rommet,

Og tar bolig i oss.

Jeg kjenner hellig nærvær.

Gjenskinn av engler

Gjester jorden.

Du er min tolk

Og mitt fyrtårn.

I deg vokser kjærligheten

Over hele jorden.

5

BARNET

Kjærligheten er evig,

Og barnet kjenner sin mor.

Selv om ordene dominerer,

Er det kjærligheten som seirer.

Barnet åpner seg mer og mer

Som en blomst i sollyset.

Og kjærligheten åpenbarer seg

I kraft og ånd.

Barnet spirer og jubler,

Og beveger seg som en avglans

Av det evige lyset.

Barnet bærer grunnvollen i seg.

ENSOM

Ensomhet er ikke bra.

Et språk som er alene,

Er som en verden uten stjerner.

Himmeldørene forteller rikdom,

Og gir seg selv til oss.

Den ensomme søker seg selv,

Og går i blinde.

Men språket er en bru

Til nye kontinenter,

Som synger i kor.

Ensomhet er som et rulleblad

Som aldri får folde seg ut,

Som en blomst som ingen ser.

Og slik kan vi leve, hver for oss.

Da blir det stillhet.

Kjenn ditt eget bilde,

Og før foten frem.

Mange har gjort det før,

Og vunnet glorie på veien.

Bak ensomheten er et tomrom.

La oss fylle det med sang,

Så vil livet vekkes,

Og bli dør åpner i kjærlighet.

Det er vår høyeste glede.

6

TØRST

Jeg tørster.

Jeg går til dine bredder.

Du gir meg ditt navn.

Hele kroppen gir du meg.

En utvalgt gave.

Tørster noen?

Så finnes en kilde.

Jeg tørster

Når jeg ser henne,

Og lengter, lengter,

Til oasen, der.

Jeg tørster etter varmen,

Og lyset som stråler

Fra øyner og munn.

Unnfanget i kjærlighet

Søker jeg nakne kyster,

Og stiger i sol

Som en kløverblomst.

Jeg tørster etter ditt hellige tempel,

Og sisternen i tempelhagen

Som skaper liv.

NØDVENDIG

Noen ganger er det nødvendig

Å blottlegge seg,

Og gå oppreist for åpen scene.

Det er nødvendig

Å følge spor i timeglasset,

For å se horisonten.

Det er nødvendig

Å ta den navnløse til sitt bryst

For å kjenne varmen.

Bare den navnløse kjenner vårt hjerte

Og løfter oss mot englene,

Bak Stillhetens hav.

7 

JEG LEVER

Jeg lever. Ja visst, jeg lever.

Jeg beveger min fot, min hånd.

Hele kroppen er med når jeg lever.

Mitt tempel er fylt med ånd.

Jeg lever. Gud hører min stemme.

Jeg roper, og ber i nød.

Jeg lovsynger himmelens Herre.

Han gir av sitt daglige brød.

Jeg lever i ordet, som danser,

Og lyset, som renser min kropp.

Hans kjærlige omsorg gir krefter.

Hans navn er en bolig for oss

Jeg lever, benådet, som arving.

Og løftes i skyer, til Gud.

Når Himmelens Herre har bryllup,

Er jeg innbudt som kongelig brud.

TRO IKKE

Tro ikke døden kommer

Som en gråtende fugl.

Tro ikke vindens tårer

Skjuler de gamle spor.

Beveg deg med tøfler på jorden,

Og kjenn at din kropp er hel.

Se lyset, og fyll deg med minner

Som bygger din tro, din sjel.

Tro ikke nøden har seiret.

Nærvær av kjærlighet, roper,

Og byr deg en krone av gull.

Du er juvel, en engel.

Velsignet din hånd, og munn.

Kom nærmere, se et alter.

Det evige rom er ditt.

Ditt ansikt er glansen av engler

Som synger for Jesum Krist.

8 

STILLHET

Åpenbaring i stillheten.

Stillheten føder nye sanger.

Visdommen bærer søyler mot stjerner.

Jeg går tur med engler.

Stillheten i ditt navn, freden,

Våker over meg.

Jeg kan høre stillheten hviske,

Og ånden lukker hjertedøren opp.

Jeg kommer nærmere alt.

Tausheten er blitt mitt tempel,

Mitt rom i dypet,

Der jeg spiller med øvde strenger.

Jeg ser ditt ansikt, dine hender,

Og hører stemmer fra en tidløs verden.

En ren jord åpenbares i skyen.

De helliges åndedrett gir håp og glede.

KRYBBE

Fly til krybben, fly alle hjerter

Til det hellige barnet,

Til de evige boliger.

Fly over det endeløse havet

Til stillhetens hus.

Fly til navnet som lyser, fly

Til løftenes land,

Til åndedrett av engler

Som bærer alle mennesker på veien

Til De levendes hus.

Fly over havet, og velsign alle skapninger.

Velsign med hånd og munn

Jerusalems murer.

Og en ny ånd vil bære deg,

Som skyene bærer vann til fjerne kyster.

Fly i tidens fylde, og kjenn kraften

I de evige armer, i navnet som åpner dører

Og setter fanger fri.

Fly alle barn, og helbred de syke,

Og velsign med olje fra Sion.

9

FRUKT

Frukten modnes.

Det svulmer av frukt på torget.

I blomsterhavet stråler frukten

Som en trofast venn.

Fremtiden er sikret for Afrika.

Venner drømmer,

Og gir oss et håp.

Gjennom Afrika kan vi leve.

Vi har bøyet oss dypt,

Og kjenner dagens slep som en byrde.

Frukten drar med vinden.

Bare tårer er igjen.

Frukt er ingen livbåt.

Varme kyster er løfter av håp.

En moden kvinne føder,

Og velsigner slekten.

RULLER

Døde ruller.

Håndskrevne ruller fra Berget

Gir nytt lys.

Murene er høye,

Men ordet er høyere enn alt.

Som Babels tårn ruver ordet med kraft,

Og skriver vårt navn.

I bokrullen kommer tolken

Fra klosteret.

Og grekerne spør etter kulturen

Som forsvant i havet.

Den vise mumler, når David tier.

Men Salomo har seglet

Til Dødehavsrullene.

Her er inkarnasjonen hel,

Åpenbart som ånd.