LYSET ER KRAFT av Sigve Lauvaas* Side 10-21 (Bok 9-2012)

Kraft-Ill2

MYSTERIUM

Bokstavene er et evig mysterium.

De er som et speil.

Hvem kan snu speilet?

Bildet er en gåte.

Ustanselig strever vi i dette bildet,

Som en blomst strever.

Vi er fanget i vår egen drakt.

Vi er umyndige himmelstormere

På vei til nye landskap.

Vardene langs veien

Er som lys.

Her vandrer vi, og modnes,

Som ordet i veven,

Som egget i kvinnekroppen.

DIKT

Dikteren har et ubegrenset forråd

Av ord som lever,

Av korn som spirer i jorden

Som er svanger.

I dikterens hjerte roper ordene

Som fugler i våryr glede.

Bare havet har klagerop

I dypet av verden.

Men dikteren synger for brød og vin,

Og det høres sus i trærne.

Lyngen lyser i flokk

Og velsigner jorden.

Dikteren velger sine ord i stillhet,

Og veier og måler

Til alt har den rette form.

Som gull blir ordene løftet fra fjellet,

Som et barn mot Gud.

  

11 

NATT

Natten kommer.

Jeg hører ingen stemmer.

Rester av tapet på veggene.

Rommet er åpent og glatt

Som et våpenskjold,

Som ord i vann.

Natten er et timeglass

Som renner ut i atmosfæren,

Lydløst som snøfnugg

På nakne klipper.

Kom til meg, sier natten,

Og åpner sin favn,

Og kysser alle med fred

Fra engler og sol.

Stjerner danser i natten,

Og forventningene lever

Med kjærtegn og latter,

Og fyller vår kropp

Til vi er nakne igjen

Som barnet i oss.

NÆRHET

Mitt nærvær er tydelig og ekte.

I møte med kjærligheten

Skapes nærhet.

Jeg er ikke isolert fra meg selv,

Men en del av et annet menneske.

Jeg er klonet i nærhet,

For å vokse i verden

Som et babels tårn.

Nærhetens bånd er en hemmelighet,

En vev som menneskene elsker.

Skrøpelige barn blir sterke

Av nærheten til lyset som vitner

Hver dag inn i rommet.

Derfor er jeg en tjener for nærhet,

Og jeg hører tiden til.

Det evige verk er rundt meg

Som liv og ånd.

12

MELODI

Ordene leter etter en melodi

Som slår an,

Som verter opp publikum,

Og gir av seg selv.

Ord er så mangt.

Det kan være lys eller storm.

Applaus for i aften,

Som seg hør og bør.

Bare morgensolen kommer igjen.

Jeg er alene nå,

Og har vært det altfor lenge.

Jeg kjenner ingen.

Jeg strever med ordene

Som hjalp meg i ungdommen.

Å bli forelsket i navn,

Betyr at det demrer på jorden.

Ordene finner sitt eget univers,

Og forteller sannheten,

Og smiler til oss

Som venner i all slags vær.

BYEN

Kan hende må jeg se henne igjen?

Den smukkeste i hele byen.

Hun var en lampe for mine føtter,

En ild for mitt hjerte.

Hun kunne synge, og hele byen sang.

Og gleden var i mine hender

Som et himmelsk lys.

Nå er hun en døende ild,

Og jeg er som brostein i parken.

Kan hende må jeg løfte henne?

Min flamme og evige venn.

Overalt ser jeg spor.

Og mitt hjerte er knust til døden,

For dagene er talte,

Og lyset taper sin glans.

13

LYS

Lyset er kraftig.

Ingen kan bekjempe lyset.

Spor av et bitte lite lys,

Er nok for en verden i mørket.

Jeg er til stede i lyset,

Og lever av energien jeg får

Fra dag til dag.

Lys over livet forgyller mitt ansikt

Og skaper fred i sjelen.

Jeg ser og hører

Klokkene kimer i lyngen.

Jeg er oppløftet,

Og kjenner en grenseløs trøst i lyset.

Det er mitt skjold og min bue,

Og mitt telt for natten.

HILSEN

Språket er en hilsen.

Hvert ord, hver bokstav er en hilsen.

Vi kommer nærmere med ord.

Det er vår forlengede arm, vår pust

Som hilser vandringsfolket

Med et varmt hjerte.

Språket legger seg som en himmel

Omkring vår kropp,

Og vokter alle steg vi tar.

I hjulsporene finner vi språket

Som en oppslått bok.

Her har folk levd før,

Og her er vi nå.

Kjenner du språket er du hjemme

Og kan kommunisere,

Lese ansikter og finne fred.

Språket synger i våre hjerter

Som en gjenklang av Gud.

Det er vår hilsen,

Vårt blomstrende mandeltre.

Det er kjærligheten

Som skaper lys i landskapet

Og vekker oss til liv igjen.

14

DRØM

Gled deg i drømmen.

Gled deg, så skyene revner.

Solen stiger frem.

Lyset skinner i drømmen

Som tusen stjerner,

Som hvite blomster

Etter en hard vinterkveld.

Drøm så døden må rømme.

Vask huset rent

Og innby til fest.

La drømmen bli virkelighet,

En glede for verden.

Gi de svake og fattige trøst.

Drøm deg en øy av kjærlighet.

HAV

Havet koker i bølger.

Fisken koker i havet.

Havet er i opprør.

Langt nede, dypt seiler kveita.

Havet suger til seg perlemorskyer

Og speiler vårt ansikt.

Havet i vårt bryst.

Brenningene stormer vår kyst.

Vi er urørlige igjen, lammet

Av ustyrlige bølger.

Vi ligger i dragsuget,

Og følger dansen opp og ned,

Frem og tilbake.

Vi kjenner glede og sorg med havet,

Som til en gåtefull venn.

Havet er det nederste på stigen.

Her lever krypdyrene

Og suger kraft fra det indre.

Her ror vi vår båt

Over livets hav,

Mens månen stiger og synker.

Vi lever i strømmen,

Og kommer igjen

Med åpne armer.

15 

HAVET

Havet kaller oss

Med brorskap.

Havet kaller de tunge skyene

Med drønn og sukk.

Det endeløse havet lever,

Og gir nødrop

Til de navnløse.

Kom, sier havet, og favner

Måne og sol i sitt bilde.

Kom med seil,

Og ta båten på land.

Havet gir aldri ro.

Havet kaller den som bærer tungt,

Og løfter ropet til skyene.

Barnet må våkne

Før havet river seg løst,

Og hvisker ut alt på jord,

Som en gåte.

TID

I tiden kommer det evige

Som små øyeblikk, som lys

Inn i vår hverdag,

Og renser hjertene i et hellig bad.

Tid og ånd følger i våre spor

Gjennom natt og dag,

Som vaktposter,

Som bærer alle i hemmelighet

Tilbake til skyenes hav.

Det evige roper i hvert menneske

Som vandrer på veien,

I det tidløse rommet,

Mot åndens paradis.

Vi er klonet med tiden på jord,

Men blir opphøyet.

Det står i stjernene,

At vi skal bli som Gud.

16

GRUNNVOLLEN

Kraftig ryster grunnvollen.

Men vi lever,

Og åndedrettet i naturen går

Som en gammel kvern.

Vi bærer grunnvollen med oss

På veien til det siste hvilested,

Som er en hellig åkerlapp,

Der jorden lyser i rent gull.

De navnløse sover som nyfødte,

Og vokser til en klippe

Med utsikt til Jerusalem,

Der Herren kommer igjen.

STILLE

Arvingene hvisker.

Om kjærligheten blir stor,

Om jorden flyter over?

Det hvisker i skogen, og i lyngen.

Alle kjenner varmen.

Det er trøst i et barn.

Stille synger fuglene.

Og Herren ser varsomt ned,

Og benåder arvingene.

Så, en dag er jorden hvit

Av engler, hvit av lys

Som er dypere enn alt.

Arvingene kommer.

De halter, sleper seg fram.

Og noen er blinde.

De kommer til stranden

Og lytter, lytter etter ordet

Fra Hans egen munn.

Stille i kjærlighet,

Stille i gjenskinnet av Gud,

Som har gjestet oss.

Han er grunnvollen i livet,

Fødselshjelperen

Og vår evige kildevann.

17

ORD

Vær varsom

Når du bærer ordene frem.

Ordene varmer ditt hjerte

Og holder deg ren.

Disse ordene er gull,

Som en åpenbaring, et lys

Inn i en vanskelig tid.

Vær varsom på veien,

Så du ikke snubler i gammel vev.

Der er snublesteiner nok

I verden, mellom himmel og jord.

MENNESKENE

Vi blir sent modne.

Kornet har en kort sesong,

Menneskene trenger hele livet

Til å modnes.

Hvor langt hver enkelt er kommet,

Står i skriften, i speilet.

Fra Østen kom de vise menn,

Men ingen var som Gud.

I modnes i hast når stormen raser.

Og Israel ser engler.

Vi modnes med en tryllestav

Når Herren kommer.

Dronningen av Saba fikk sin krans,

Og David ble benådet.

Begge ble benådet.

Og tempelklokkene kimer

Over hele verden,

Og lyser fred over

Hver søster og bror,

I Herrens nærvær.

18

SEIER

Ikke en seier med ord,

Men i kraft og ånd.

Seier for de lovløse, de fattige

Som manglet alt.

Seier i musikken fra fjellene.

Hele jorden synger i kor.

Brutte løfter er blitt til seier

Med levende ord.

FØDSEL

Jeg ble født. Ja visst.

Og en ny fødsel er på gang.

Jeg takker for livet.

Hvem kunne tro på mirakler

Når høsten kom?

Jeg ble født av en far og en mor

På forklarelsens berg.

Født for å elske.

Den faste grunnen fødte meg

Til å regjere på jord,

Sammen med Skaperen.

Jeg ble født for å gi

De evige løfter,

Og bekjenne i byen

At Herren er vår beste venn.

GRENSER

Jeg fikk ordene over grensen.

Og folket ble forandret.

Kornet modnet,

Og de tørre frø fløy med vinden.

Ordene kjenner ingen grenser.

Språket har ingen sensur.

Vi lever alle av å puste.

Brød er ikke alt.

Men ordet er barnet fra Gud.

19 

PAPIR

Hvite papir i luften.

Som snøfnugg mot jorden.

Et barn er født.

Ordet har fått sjel.

Språket har fått nye føtter.

Jeg skriver mitt navn.

Og navnet vokser og modnes.

Det sprenger grenser.

Papiret blir til en rull

Med hellige tegn.

De evige boliger er omtalt.

Søsken møtes igjen.

Papiret blir til lepper

Som taler visdom.

Og menneskene fødes i ånd

Til nye skapninger.

Språket skaper nærvær,

Og alle gåter blir løst.

Tiden er stien vi går.

Snart er vi hjemme.

ORDENE

Ordene hviler når vi sover

I en ny atmosfære.

Ordene våker i vårt indre

I taushet og fred.

Ordene taler inn i vårt hjerte

I bønn og sang, i drøm og syner.

Ordene gir oss håp

Og holder oss i sine armer.

Som barnet blir vi løftet fra jorden,

Og møter engler i sky.

Vi seiler i nåde,

Og fødes på ny, og på ny.

Ordene gjør oss sterke.

De varmer vår sjel.

Ordene er liv og mening,

Kjærlighet fra Israels Gud.  

20 

HØR

Hør etter barnestemmer.

Jeg hører lik

I kjelleren på hospitalet.

Hør på de bleke ansikter,

De blå ansikter,

Hør susen i frukthagen.

Monarkiet er knust.

Hør, pyramidene skjelver.

Jorden rokkes.

Galaksene krymper

I våre liv.

Vi kan ikke gå oppreist

På veien til katedralen.

Hør etter deres eget hjerte,

Som modnes i vinden.

Hør ondskapen driver

Som tømmerhuggeren,

En fryktsom lek,

Og brødet blir spist.

Hør fuglene kommer.

Forventningen er nå,

I fattigdommens hus.

Hør dører åpnes og lukkes,

Og en konge stiger inn,

Og lyset forvandler oss.

TILBAKE

Tilbake til murene rundt Jerusalem,

Der ingen kan gå upåaktet.

Tilbake med en bønn

Som jeg setter inn i Tempelveggen

Til et offer.

Kronen er ikke tapt.

Den høye og fryktsomme er tilbake

Og sprer forventningene.

Bønnene bærer verden i sitt skjød.

Den karrige jorden får ansikt

Som en fruktsommelig kvinne.

Tilbake i Safed og poesien

Som overlever all kunst.

21

TILBAKE

Jeg vil tilbake til de gamle stier,

Til fuglesangen og sus

I deilig vårluft.

Tilbake vil jeg sitte med hjertet fylt

Av levende roser,

Et knippe av kjærlighet

Fra barndommens rike.

Tilbake til røttene, til slekten

Som beveget meg rundt

Kap det gode håp.

Som barnet ved fødselen

Tok jeg til meg av grøden i rikt mon,

Og gikk aldri fattig til sengs.

Tilbake sitter jeg nedtrykket

Og venter på en ny morgen

Med lys og fred i armer og hode,

Så jeg kan skrive ferdig

Historien om de utvalgte

Av Davids ætt.

KUNST

Kunsten får meg til å være stille,

Kjenne på formene,

Leve meg inn i atmosfæren

Som frukten gav meg,

Som stiger i Judea og Galilea,

Ja til verdens ende.

Safed er en hellig by for de har nådegave

Til å se høyere enn hustakene.

Her vandret jeg blant rabbinere,

Og elskede søsken

Som gav sitt liv for kunsten,

Som gir og gir som en brønn

Det levende vann.

Kunsten er å bøye seg ned

Og ta imot, ta imot i ensomhet,

Himmelens lys, uforstyrret,

Som en gave fra Gud.